Om oss

Musikk & Scenehuset ligger i andre etasje til Gamle Raadhus Restaurant i Nedre Slottsgate 1, men vi velger å bruke adressen Christiania Torv 1 heretter, da det viser mer nøyaktig hvor inngangen til disse lokalene er.

Bygningen var Christianias første rådhus. Den ble oppført i 1641 av rådmann Lauritz Hansen med bidrag fra kongen.

På 1600-tallet var det byens eneste større offentlige lokale. Gamle Raadhus rommet derfor mange ulike aktiviteter. Etterhvert flyttet frimurerne inn i lokalet i andre etasje og bygget den vakre søylesalen som er der i dag. Teatermuseet holdt til i lokalene i mange år, og nå har altså Opera til folket fått leie huset av Kulturetaten. Lokalene skal fylles med musikk, opera, øving til større oppsetninger, kurs, møter, sammenkomster for frilansere og mye, mye mer. Vi gleder oss til å være med å skape et tilholdssted for Oslos operasangere, musikere og ikke minst byens innbyggere.

 

Les historien til Gamle Raadhus:

Christiania Torv 1
teater-, fest-, arrest-, ting- òg rådhus

Da fogden i Brand forteller om sine planer for et kombinert arrest- og pesthus i bygda, kan det minne om et rådhus på 1600-tallet:

en Fløj indunder samme Tag,
som bruges kan till Valg og  Lag,
till Alvorshandling som till Fester,
med Talerstol og Rum till Gjæster, – kort sagt, et pent politisk Festhus.

Gamle rådhus fra 1641 omtales gjerne som Oslos første rådhus, men dette stemmer ikke helt: Det er byens eldste bevarte rådhus. I en skjenkebevilling fra 1577 omtales den "nye raadstue som senest blev opbygget" i Oslo, der rådmann Mikkel Funtin fikk rett til å holde åpen vinkjeller. På denne tiden var lagring og skjenking av vin i rådhuskjelleren vanlig i Europa. I Frederik IIs stadfestelse av monopolet står det (med kongelig flertall): "vi forfare, hvorledes det udi vor kjøbstad Oslo udi vort rige Norge skal til des have været en stor uskikkelighed med vin at føre og udtappe der udi byen, saa at mange gemene borgere, baade skræddere, skomagere, smede og andre, haver holdt en forplumret og forfalsket vin fal [salg] og den udsolgt til prester, fogder og andre som ingen forstand havde paa ond eller god vin, ligesaa dyrt som anden god rhinskvin". Sannsynligvis ble det også skjenket annen alkoholholdig drikke enn vin i rådhuskjelleren, for da bevillingen noen år senere ble overført til et kompani, forplikter bevillingshaver: "at holde god rhinskvin, mjød, bastert [søt spansk vin], prydtzing [sterkøl fra Danzig] og anden fremmed drik undtagen tysk øl". Det må ha rent mye øl og vin i rådhuskjelleren i Oslo før resten av bygningen stod ferdig. I 1588 dør Frederik II i en alder av 53 år; ifølge likprekenen ville kongen ha levd mye lenger dersom han hadde holdt seg fra "den almindelige skadelige drik". Så sent som i 1616 donerer Frederiks sønn, Christian VI, Nonneseters kirkemur til nedbrytning og gjenbruk til rådhuset. Men om det tok mange år å bygge huset, forsvant det fra den ene dagen til den neste. Under bybrannen i 1624 ble både den nye "rådstue" og størsteparten av Oslo lagt i aske. Kildene forteller ingenting om hvordan byens første kjente rådhus så ut. Christian VI, Tvillingrikenes store byggmester og bygrunnlegger, er ikke sen om å anlegge en ny by innunder Akershus og kalle den opp etter seg selv. Allerede året etter brannen befaler Christian VI stattholder Jens Bjelke å sørge for at Christiania får et rådhus; to år senere gjentas befalingen. I ettertid er det blitt kjent at kongen finansierte en betydelig del av byggevirksomheten med overskudd fra utmyntning av penger med lavere sølvinnhold enn pålydende. Denne gangen bestemmer kongen at 500 riksdaler av bygningsskatten skal øremerkes rådhuset. Dersom dette ikke strakk til, kunne man benytte seg av bøtene som tilkom byen. Befalingen er fra 1632, noe som bekrefter at rådhusbygging i Norge var en langdryg affære.

I 1641 står endelig byens hus i pusset og kalket teglmur og med et imponerende tårn ferdig. Det har bratt saltak og gavler som rekker utenfor takavslutningen, et typisk stiltrekk i nordeuropeisk eller nederlandsk renessanse. Jacob Conings maleri av byen fra 1698 viser at det dreide seg om såkalte trappegavler, som peker tilbake til gotisk middelalder. I årenes løp har det skjedd store forandringer med rådhuset. Vinduene er blitt endret i begge etasjer. Ettersom terrenget utenfor kjellermuren trolig har vært lavere enn i dag, har det nok vært vinduer også inn til hvelvene. På 1700-tallet ble tårnet fjernet, bygningen fikk valmtak (tak som skråner nedover på fire sider), og da forsvant de karakteristiske gavlene. Midt på 1800-tallet ble det oppført en fløy mot Nedre Slottsgate. I 1917 ble huset restaurert og fikk igjen renessansegavler, riktignok ikke av trappetypen. Etter en brann i 1997 ble det igjen foretatt restaurering.

 Gamle rådhus har hatt skiftende eiere. Etter at byen vokste, ble bygningen for trang, og i 1734 ble rådhusfunksjonene flyttet til Garmanngården (Rådhusgata 7). Kongen foreslo å bruke det gamle rådhuset til tukthus, men dette fant man at bygningen ikke egnet seg for. Så dukket planen om å anvende den til fattighus opp. Ombygningen ble budsjettert til 2500 riksdaler, men så mye penger kunne man ikke ta fra de fattiges midler. I 1739 ble det gamle rådhuset satt til auksjon. Den som fikk tilslaget, var enken etter general Patroclus Rømeling, øverstkommanderende for den norske hær og festningene. Enkefruen restaurerte gården, som siden ble solgt til St. Olai Loge i 1785. I 1821 flyttet Høyesterett inn i annen etasje, men da i leide lokaler, hvor de ble til 1846. Samme år ble gården overdratt til Matheus Helseth som åpnet restaurant i første etasje i den nye sidefløyen. På denne tiden holdt Den tekniske Forening til i annen etasje, herav gårdens kallenavn "Teknikken". I 1891 flyttet Frimurerne inn; de greske søylene i den store salen stammer fra den gang dette var ordenens stjernesal. I 1940 ble Gamle rådhus kjøpt av Oslo kommune, og fra 1981–2010 holdt Teatermuseet til i bygningen. Siden 2013 har Opera til folket leid annen etasje. Det er fremdeles bevertning i første etasje; i 1983 åpnet Gamle Raadhus Restaurant i nyrestaurerte lokaler. 

 I tillegg til søylesalen og parkettsalen som ligger i annen etasje, og rom til byens øvrighet og tjenestemenn var det i Gamle rådhus vinkjeller og fengsel. En mistenkt kunne hentes opp fra arresten i kjelleren, dømmes av en rett på huset og siden føres ned i et av fangehullene. 30. mai 1731 ble tjenestejenta Kari Didriksdatter dømt til "at miste hendes Hals ved Sverd, og hendes Hoved at sættes paa een Stage" for barnemord i Christiania rådstuerett. Kari var kommet i uløkka, og da tiden var inne, snek hun seg inn i fjøset hvor hun fødte i dølgsmål. Siden bar Kari barnet inn i bryggerhuset og gjemte det under et kar i kjelleren. Dagen etter ble den nyfødte funnet død med navlesnoren åpen og ubundet, noe som ble brukt imot jenta. Kari har selvfølgelig hevdet at barnet var dødt ved fødselen, det gjorde alle de antatte barnemorderskene, uten at rettsdokumentene omtaler dette.  Dødsdommen ble bekreftet i overhoffretten 10. oktober og endelig i Høyesterett 11. november 1732, tjenestejenta ble også funnet skyldig i å ha forbrudt sin jord og formue. Kari ble sittende i fangekjelleren i over ett år. Vi vet ikke om barnemordersken ble benådet av kongen eller halshugget og hodet satt på stake.

Rådhuset lå ved torvet, midtpunktet i byens liv med handel, årvisse markeder og omvandrende artister. Her var også vannpost og like ved gapestokk og kak (pæl som den dømte ble bundet til under pisking). Her foregikk også henrettelser til allmenn forlystelse og avskrekkelse. Anførselen for 28. februar i en rettsprotokoll fra 1687 forteller at en Gunnar Pedersen ble halshugget på Christiania torv og hodet satt på stake. De som utførte jobben, var mestermannen og hjelperne hans. På den andre siden av torvet vis-à-vis Gamle rådhus ligger Anatomigården fra 1640-tallet. Den kalles også Mestermannens hus, og dette var trolig en gang bøddelens bolig. Christiania-bøddelen var også militært ansatt og hadde derfor høy gasje. En tariff fra hovedstaden i 1706 forteller at betalingen for halshugging og oppsetting av hodet på stake var 16 riksdaler, for å hugge av en hånd 4 riksdaler og for en finger 2.

Akkurat som på torget utenfor var det i Gamle rådhus plass for både livets alvor og fornøyelser. Salen i annen etasje ble brukt som konsert-, teater og festlokale i tillegg til retts- og møtesal for byens øvrighet. De opptredende kunne være alt fra gjøglere, akrobater og linedansere – ekvilibrister som de gjerne ble kalt – til velrenommerte teaterkompanier. Det første skriftlige beviset på underholdning i rådhuset er en brevveksling mellom presidenten i magistraten (byens øverste myndighet), Peter Dreyer, og stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Her fremgår det at Dreyer hadde sett seg nødsaget til å jage en tysk komedianttrupp fra byen etter at denne hadde spilt på rådhuset i 13 dager. Foranledningen var en muntlig ordre fra stattholderen der han uttalte at hvis så ikke skjedde, skulle det ageres en annen komedie med presidenten, borgermesteren og den eldste rådmannen. Noen dager etter fikk Dreyer kontrabeskjed; komediantene hadde tillatelse til å opptre tre dager på rådhuset under markedet.

Kilder: Edv. Bull: "Raadhus og 'Raa'stua'" (St. Hallvard, 1915), Alf Collett: Gamle Christiania-billeder (1893), H.J. Huitfeldt-Kaas: Christiania Theaterhistorie (1876).

 

Kirsti Boger